Start samtalen – vi har ingen flere å miste

10. september er verdensdagen for selvmordsforebygging. Dette blogginnlegget er fra et arrangement i Skien.

Stillheten legger seg i Peer Gynt-salen på Ibsenhuset i Skien idet lysene dempes. Publikum er samlet for å markere Verdensdagen for selvmordsforebygging. Temaet for kvelden er «utenforskap, sosiale medier og livsmestring».

– Jeg hadde alt, men ønsket ikke å leve

Kveldens mest gripende innlegg kommer fra Maren Trebler, som forteller åpent om en kveld i 2021 da hun bestemte seg for å ta sitt eget liv.

– Jeg hadde familie som stilte opp, venner som var glad i meg, jobb og et hjem. Likevel følte jeg at jeg ikke var verdt noe. Jeg følte jeg var en byrde, fortalte hun.

Hun beskrev hvordan hun tok en dødelig overdose, men ringte Mental Helse Hjelpetelefon for å ha noen å være sammen med mens hun gikk inn i døden. Deretter ble alt svart for henne. Men denne samtalen skulle vise seg å redde livet hennes. I samtalen hadde personen hun snakket med klart å vende fokuset over på noe som betydde noe i livet hennes, nemlig hunden, Birk. Dette gjordet at hun oppga adressen sin og ble reddet i siste liten.

– Jeg var heldig. Jeg fikk hjelp i tide. Jeg fikk støtte av både familie, helsevesenet og nye fellesskap. Små mål, som å delta på skitrening og gå Vasaloppet, ble veien tilbake til livet, sa hun.

Selv om hverdagen fremdeles til tider er preget av sorg, sykdom og tap, understreket hun forskjellen fra før:

– Nå vil jeg leve. Jeg er nysgjerrig på hva som venter meg videre.

Presset om å alltid være «best»

Etter Treblers historie ledet Anne Spånem en samtale med forfatter Hilde Østby og universitetslektor Mathias Øhra om hvordan samfunnet og sosiale medier er med på å forme unges psykiske helse.

Øhra pekte på at dagens unge møter et konstant press om å være unike og vellykkede:

– Det å være «alminnelig» har nesten blitt tabu. Vi skal alltid bli den beste versjonen av oss selv. Når sosiale medier forsterker dette idealet, er det lett å føle seg utilstrekkelig, sa han.

Ensomhet går i arv
Østby minnet om at ensomhet ikke bare er et ungdomsfenomen, men noe som kan følge oss livet ut.

– Vi vet at traumer og omsorgssvikt i barndommen øker risikoen for kronisk ensomhet. Det var min erfaring. Jeg kunne gå inn i et rom og føle at jeg var den minst viktige der. Den følelsen slipper ikke taket av seg selv, fortalte hun.

Hun la til at ensomhet fremdeles er tabubelagt:

– Det er nesten vanskeligere å si høyt at du er ensom enn å fortelle at du har mistet noen i selvmord.

– Fellesskap gir styrke
Både Østby og Øhra fremhevet betydningen av fellesskap som nøkkel til forebygging.

– Jo sterkere tilhørighet du føler, jo bedre presterer du. Det er fellesskap, ikke flere tester på skolen, som gir barn robusthet, sa Østby.

Øhra supplerte:

– Vi trenger flere møteplasser, ikke bare individuelle løsninger. Vi må møtes ansikt til ansikt, ikke bare gjennom skjermer.

LEVE: – Vi må våge å snakke om selvmord
Mot slutten av kvelden holdt LEVE Telemark en sterk appell. Representanten minnet om at 727 personer tok livet sitt i Norge i fjor – det høyeste tallet siden 1980-tallet – og at ett selvmord kan berøre opp mot 135 mennesker.

– Vi må aldri gi opp jobben med å få selvmordstallene ned. Det gjør vi med åpenhet, med å engasjere oss, våge å snakke om selvmord og selvmordstanker, og ved å dele de vanskelige følelsene. Kan vi ikke slutte å tro at alle andre er perfekte? sa representanten fra LEVE

Hun la til:

– Selvmord er en personlig tragedie, men også et stort samfunnsproblem. Derfor må det anerkjennes politisk og gis midler til informasjon og forebygging. Vi må se, lytte og bry oss om hverandre.