Menneskerettigheter på timeplanen hos KBT Fagskole  

Hvorfor er det viktig at erfaringskonsulenter innen psykisk helse og rus har kunnskap om menneskerettigheter?   

Alle som jobber i psykiske helsetjenester, ikke bare erfaringskonsulentene, burde ha kunnskap om menneskerettigheter, men det er ikke tilfellet i dag. Kunnskap om menneskerettigheter er viktig for at erfaringskonsulenten skal kunne bidra på en god måte og med tyngde, enten det er i tjenesteutvikling eller i direkte møte med mennesker. Hvis man ikke har kunnskap om hva menneskerettighetene betyr er det vanskelig å gjenkjenne når de brytes, og å vite hva som skal til for å styrke og respektere dem.  

Hva gjorde at du ville prioritere å komme for å undervise ved fagskolen?  

Fordi jeg syns temaet er så viktig var det en selvfølge for meg å prioritere det. Både for å dele den kunnskapen jeg har, og for å møte studentene og høre deres tanker og erfaringer. Derfor var det viktig for meg å prioritere å være fysisk til stede, for å også kunne ha litt dialog om et ganske krevende tema.  

Hva slags rolle tenker du erfaringskonsulenter kan ha med tanke på menneskerettigheter i ulike tjenester?   

En av styrkene til erfaringskonsulentene er at de kan se mennesker og situasjoner med et annet blikk. Erfaringskonsulentene kommer ofte tett på mennesker når de er i situasjoner hvor menneskerettighetene kan krenkes, og hvor helsepersonell ikke nødvendigvis ser det på samme måte. Å ha kunnskap om menneskerettigheter og hva de betyr vil bidra til å kunne være en stemme på pasienten eller brukeren sin side i møte med systemet.  

Hva tenker du er den største utfordringen på psykisk helse- og rusfeltet når det kommer til menneskerettigheter? 

Det enkle svaret på det er bruk av tvang, og særlig tvangsbehandling. Det er fordi det er så alvorlige inngrep i en persons autonomi og fysiske og psykiske integritet, som har veldig store konsekvenser for den som utsettes for det. Det er inngrep med høy risiko for å påføre skade, og det gjør at det er ekstra viktig å ha beskyttelse i menneskerettighetene. Tvangsbruk i psykisk helsevern bryter med grunnleggende rettigheter de fleste andre borgere i Norge tar som en selvfølge,  

Så er det også sånn at menneskerettighetene handler om mye mer enn å ikke bruke tvang. De fleste vil kjenne seg igjen i at hvordan du møtes og hva slags hjelp og støtte du får kan ha avgjørende betydning for hvordan det går, og at det ikke kan reduseres til kun et spørsmål om tvang eller ikke tvang. God, enkelt tilgjengelig hjelp til riktig tid kan hindre menneskerettighetsbrudd.

Ofte kan helt andre ting være minst like viktig eller viktigere enn behandling, som et trygt sted å bo, økonomi, beskyttelse mot vold og overgrep, tilhørighet i samfunnet osv. WSO argumenterer for å bygge opp menneskerettighetsbaserte tjenester, og ikke-diskriminering, inkludering i samfunnet, rett til medvirkning, styrke og utvikle  muligheter for selvbestemmelse og autonomi er sentralt, og selvfølgelig at tjenestene ikke skal være tvangsbasert. Recovery og personsentrerte tjenester er gode modeller for å legge til rette for dette. 

Har du noe inntrykk av hvordan det står til med kunnskap om menneskerettigheter på psykisk helse- og rusfeltet? For eksempel blant  ledere, ansatte, brukere/pasienter/deltakere osv

Det er generelt lav kunnskap om menneskerettigheter hos de som jobber med psykisk helsetjenester, og mitt inntrykk er at det gjelder på alle nivåer og roller. Det er ikke så rart, siden det har vært minimal fokus og opplæring om det, både i grunn-utdanninger og som pålagte kurs i tjenestene.

Jeg tror mange har en forståelse av at menneskerettigheter handler om noe «helt annet» som ikke er relevant for arbeidshverdagen deres. CRPD - FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter er relativt ukjent, og det er mange også på leder- og tjenesteutviklernivå som mangler grunnleggende kunnskap om hva den betyr.  Det er muligens blant deler av bruker- og pårørendeorganisasjoner/miljøer at det er mest kunnskap, og det er kanskje ikke så rart siden det er der rettighetene etterspørres og kravet om endring er størst.  

I Nasjonal strategi for økt frivillighet (2012 – 2015) var det tiltak om opplæring og kunnskapsheving på menneskerettigheter både hos ansatte og i klageorganene, uten at det så langt jeg vet egentlig ble systematisk gjennomført eller har ført til resultater. Verdens helseorganisasjon (WHO) har utviklet QualityRights med både opplæring og veiledning for utvikling av menneskerettighetsbaserte tjenester. Hvis myndighetene oversetter og tar dette materialet i bruk til opplæring har jeg håp om at dette spørsmålet kan besvares litt mer positivt i overskuelig fremtid …  

 Ref. Forrige spørsmål: Hva er vi gode på, og hva kan vi bli bedre på i Norge?  

Jeg tenker noe av det vi er gode på i Norge er utvikling av psykisk helsearbeid i kommunene. Det er der fremtiden ligger, selv om det per i dag er stor variasjon både i kvalitet og hva slags tilbud man får, og også i hvor stor grad de respekterer menneskerettighetene. Det er allikevel mange gode tjenester som er recovery-orienterte og personsentrerte som det kan bygges videre på. Norge får internasjonal annerkjennelse for utviklingen av medisinfrie tilbud, selv om svært mye gjenstår før det er en reell valgmulighet for alle som ønsker det.  

Den store utfordringen er å få de gode tilbudene tilgjengelige også for de som sliter mest med livet. Mennesker må få god frivillig hjelp der de er, også når de trenger mer intensiv støtte.  

 

Vi har et tosporet system med kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten, som ofte er bygget på veldig forskjellig grunnlagsforståelse og behandlingsfilosofi. Spesialisthelsetjenesten er fortsatt dypt forankret i den medisinske modellen hvor behandling av den antatte sykdommen er i sentrum, og er i stor grad tvangsbasert. Andre behov som er like viktige for et godt liv, som bolig, tilhørighet, mening, aktivitet mv. blir nedprioritert. Det fører til at man har en gruppe mennesker med stort behov for støtte, noen med vedtak om tvangsmedisinering uten døgnopphold, som lever veldig marginaliserte liv. Selv om de bor i kommunen kan de være like lite inkludert i samfunnet og med like lite frihet som om de hadde bodd på institusjon.  

Jeg tror det i stor grad handler om hvordan vi ser mennesker, og at vi utelukker noen som «de andre» (enten de defineres som alvorlig psykisk syke, rusmisbrukere eller begge deler) som er så annerledes enn oss at de ikke har samme behov for autonomi, selvbestemmelse, livsinnhold og mening som «vi» har. Menneskerettighetene er juridiske rettigheter, men de kan også hjelpe oss til å se og forstå det på en annen måte. Rettigheter på lik linje med andre og mennesker på lik linje med andre.