Bokanmeldelse: Det dagblinde folket av Helge Ferstad

“Idet kanylespissen traff epitelvevet og vart ført vidare inn i setemuskulaturen til den unge mannen, sa han til kvinna: “Ein dag skal eg skrive ei bok om dette.” Tittelen skal vere: Det dagblinde Folket.” Og slik ble det.

Det dagblinde Folket er en sterk beretning som gir leseren innblikk i hvordan livet til en person med bipolar 1 lidelse kan fortone seg. Selvbiografien har et skjønnlitterært preg over seg, og med et til tider svært så poetisk språk og rik bruk av metaforer tar Helge Ferstad oss med inn i sin egen smerte, frustrasjon og opplevelsen av maktesløshet i møte med psykiatrien.

Ferstad, som er utdannet sykepleier og diakon, har levd med diagnosen bipolar 1 snart 40 år. I denne boka viser han til to krevede perioder i livet der manien tok overhånd og behovet for tvunget psykisk helsevern ble nødvendig. Ferstad skildrer fint hvordan tanker og tilsynelatende ukritiske handlinger førte han inn bak lukkede dører på psykiatriske avdelinger og møte med de han omtaler som Det dagblinde Folket.

 

Kritisk til systemet

Ferstad beskriver det dagblinde Folket som de som rutinepreget tråkker de samme trinnene igjen og igjen uten blikk for det usagte. De som forstår, uten å søke mysteriet som gjemmer seg bak mennesker med dårlig fotfeste. Mennesker som trenger håp og lengter etter faste holdepunkt i livet.

Sjølv midt på dagen såg deg meg ikkje. I det openberre. Det at min aggresjon var eit openbert uttrykk for frykt. Ein redsel som var min livsbagasje. På eit vis var dei blinde. Dei var det dagblinde Folket.

Han beskriver hvordan han ikke følte seg forstått, ble sløvet ned av medisiner og hvordan flere behandlere var opptatt av å problematisere og tvile på drømmene og ideene hans. Han har sterke skildringer om hvordan det var å bli lagt i reimer. Det å ligge fastbundet uten kontakt med andre mennesker, og det faktum at disse opplevelsene ikke var noe som ble snakket om i etterkant.

Kvifor ville dei ikkje vise ansikt? Kvifor var dette eit tiltak eg skulle vere åleine om? No når dagslyset fyller rommet, ser dei meg ikkje no heller? Er dei blinde sjølv når sola står høgt på himmelen?

I bokas epilog reflekterer Ferstad klokt rundt det med at tvangstiltak alltid vil være vanskelig. Det finnes ingen enkel vei ut av et møte mellom et menneske som er bundet av sitt låste sinn og en hjelper med universalnøkler, psykofarmaka og reimer. Han mener at et generalisert helsetilbud med universelle løsninger i liten grad makter å ha en tilnærming tilpasset enkeltindividet sitt behov. Ferstad tror løsningen ligger utenfor tvangen sitt rigide vesen, og kanskje er denne formen for helsehjelp best egnet for kunstnere? Han argumenterer for at kreativitet og klokskap er vesentlige komponenter for å nå inn til og etablere tillit hos et menneske i krise.

 

De betydningsfulle møtene

Selv om Ferstads bok i stor grad formidler vonde opplevelser og følelsen av avmakt i møte med psykiatrien, er det ikke kun dette den har å by på. Noe av bokas styrke er at den også gir rom for beskrivelser av fine møter og hva som er med på å skape gode og trygge relasjoner mellom hjelpere og mennesker i krise. Her vises det blant annet til eksempler på personer som ikke nødvendigvis hadde en helsefaglig utdanning, men som tok seg tid og viste en ekte interesse for han som person. Disse representantene for Folket delte gjerne av sine egne interesser og møtte han aldri med fordømmende holdninger. De var i liten grad opptatt av å korrigere og fokusere på ting som var feil. Dette var folk som var med på å spre oppmuntring og håp i tilværelsen bak de låste dørene. Slike personer hadde Ferstad glede av å møte.

 

Noe for alle i boken

Det dagblinde Folket er bok som kan, og jeg vil kanskje strekke meg så langt som til å si bør, leses av alle som jobber innen psykisk helsevern. Den er lettlest, men har likevel stor tyngde, og gir rike og levende bekrivelser av hvordan det er å være et fortvilet menneske i krise.

Ferstad tar utgangspunkt i sine egne erfaringer med manien som rammer han i forbindelse med det å ha en bipolar 1 lidelse. Han påpeker at motivasjonen hans for å skrive, har vært å skape et bilde av hvordan en manisk person kan oppleve et møte med uønsket tvangsbruk i psykiatrien.

Han skriver videre i bokas epilog, at det er viktig å ha med i tilnærmingen at hans erfaringer kan skille seg fra det andre med liknende helseplager kan oppleve. Slik jeg leser denne boka, er dette en bok som handler om langt mer enn hvordan det er å være bipolar. Den sier noe om hva som hjelper og hva som er med på å opprettholde eller i verste fall bidra til at en psykisk krise eskalerer. Mange av historiene, opplevelsene og refleksjonene Ferstad gjør seg, er slik jeg ser det, gjeldene for de fleste som opplever en eller annen form for psykisk helsesvikt og er i behov for hjelp. Alle har vi et behov for å bli møtt med respekt og omsorg, uavhengig av diagnose.

Helsepersonell som leser denne boka vil, i tillegg til å få eksempler på hva som hjelper og hva som ikke hjelper, kunne få økt innsikt i hvordan uønsket tvangsbruk og ujevn maktbalanse kan ha innvirkning på den terapeutiske kvaliteten og pasientens motivasjon for samarbeid. Personer som selv har erfaring med psykiske helseutfordringer, enten personlig eller som pårørende, vil sannsynligvis kunne kjenne seg igjen i mye av det Ferstad skriver om, både på godt og vondt.

Boka kan også fint leses av personer som ikke har nevneverdig kunnskap om psykiske lidelser. Bokas skjønnlitterære preg gjør det hele til en fin leseropplevelse, til tross for det alvorlige budskapet.