Brukererfaringer i ny lærerbok for ambulansepersonell 

En ny lærebok for ambulansepersonell, som handler om å møte mennesker i krise er på trappene. I boken har vår egen Juni Raak Høiseth skrevet et kapittel om brukererfaringer, basert på intervjuer med mennesker som har opplevd å bli hentet av ambulanse mens de har vært i krise.  

“Mennesker i akutt krise trenger å bli møtt med medmenneskelig respekt, faglig tyngde og personlig trygghet av fagpersoner. Helsepersonell må derfor ha både kunnskap og gode holdninger. Hensikten med denne læreboken er å sette ambulansepersonell og annet prehospitalt og akuttmedisinsk personell bedre i stand til å gjenkjenne når mennesker er i krise, møte dem på en omsorgsfull og profesjonell måte, forstå ulike kulturuttrykk, og yte god helsehjelp.”  - Utdrag av beskrivelsen av boken Prehospitale møter med mennesker i krise - Lærebok for ambulansepersonell 

 

Så et behov for mer pensumlitteratur for paramedisinstudenter  

-  Kan du fortelle litt om bakgrunnen og hvordan du har jobbet fram dette kapittelet? 

“Jeg fikk en telefon fra Anne Kristine Bergem, som er redaktør for en bok jeg har skrevet kapittel til tidligere, om at denne boken skulle skrives. Hun jobbet på OsloMet og fortalte at det finnes lite pensumlitteratur for paramedisinstudenter som handler om psykisk helse og rus. Flere på OsloMet mente at det trengs en slik bok.  

Anne Kristine kjenner til KBT og er opptatt av brukermedvirkning, og lurte på om jeg kunne skrive et kapittel om brukererfaringer og brukermedvirkning. Jeg har ingen personlig erfaring med å møte ambulansetjenesten, så da måtte jeg få snakket med folk som har den erfaringen. Jeg intervjuet 6 personer om deres erfaringer i møte med ambulansetjenesten når de har vært i en krise som bunner i psykisk helse- og/eller rusutfordringer. Jeg spurte blant annet om deres opplevelser i møtet, hvordan de ønsker å bli møtt og hva som bidrar til gode møter.  "

 

Møtet mellom ambulansepersonell og pasient 

Hva ønsker du å formidle i kapittelet?  

"Jeg ønsker å formidle opplevelsesperspektivet til de menneskene jeg intervjuet. Derfor bærer kapitelet preg av et muntlig språk og mange direkte sitater fra samtalene vi hadde. Alle informantene blir presentert med fiktive navn og forteller litt om sin historie og erfaringer i møte med ambulansetjenesten, samtidig som de reflekterer rundt hva det var som gjorde møtet med ambulansetjenesten bra eller dårlig.  

Det var utrolig spennende, lærerikt og givende for meg både å gjøre disse intervjuene og å skrive selve kapittelet. I og med at jeg selv aldri har vært i den situasjonen der jeg har vært i behov for ambulanse, har jeg heller aldri tenkt så mye over hvor viktig møtet mellom ambulansepersonell og pasient faktisk er.  "

Kan man gi førstehjelp til vanskelige følelser?  

"Innledningsvis i kapittelet stiller jeg spørsmålet: Er det mulig å gi førstehjelp til vanskelige følelser? Gjennom dette kapittelet forsøker jeg, gjennom informantenes stemmer, å formidle at det absolutt er mulig. Det handler blant annet om å bli møtt med trygghet, anerkjennelse, respekt og omsorg. Informantene utdyper i kapitelet hva dette innebærer for dem og hvordan ambulansepersonell og andre som møter dem i krise på best mulig måte kan bidra med dette.  

De trekker også fram betydningen av den gode samtalen, og hvordan en god samtale kan være med på å skape trygge relasjoner. Kapittelet belyser også hva som er med på å gjøre en allerede utrygg situasjon endra mer utrygg for noen. Her trekkes blant annet møte med politiet inn i bildet, og beskrivelser av hva som skjer når man opplever at man ikke blir tatt på alvor.  "

Brukermedvirkning og informasjon 

"Betydningen av brukermedvirkning og viktigheten av informasjon er også noe jeg ønsker å formidle i kapittelet. Brukermedvirkning er kanskje ikke det første man tenker på når man tenke på ambulanse, men brukermedvirkning er like viktig her som i alle andre møter med helsetjenesten. Og det finnes nesten alltid rom for medvirkning, også i situasjoner der det er tvang inni bildet.  

Det som ble tydelig for meg var at det i møte med ambulansetjenesten kan dreie seg om veldig små ting. Det å bli spurt om man vil ha en ekstra pute, om man vil sitte eller ligge, om man har lyst til å prate eller bare å være stille, har stor betydning for flere. 

Viktigheten av god og tydelig informasjon er også noe jeg håper at leseren vil ta med seg. Når jeg snakker om brukermedvirkning pleier jeg ofte å si at informasjon er en forutsetning for medvirkning. Det gjelder i aller høyeste grad også i prehospitale møter. "

Opplever hjelper og pasient situasjonen likt? 

"Dersom man er redd, fortvilet og forvirret, er det viktig at man får så god informasjon som mulig om hvor man skal og hva som eventuelt kommer til å skje videre. Men betydningen av informasjon handler ikke bare om pasientens rett til å få informasjon. Det handler også om muligheten til å få gitt informasjon videre. Flere av de jeg snakket med ytret et ønske om å få lov til å være med på å skrive, eller i det minste å bli informert om hva som blir rapportert videre i systemet. Det er ikke alltid det er samsvar mellom pasientens og ambulansepersonellets opplevelse av situasjonen.  "

Å koble brukerperspektivet til faget 

- Hvorfor er det viktig å få fram brukererfaringer i en slik lærebok?  

"Jeg tenker at brukererfaringer er helt essensielt i en lærebok som dette. Som hjelper er man nødt til å forsøke å sette seg litt inn i situasjonen til dem man skal hjelpe. Et kapittel om brukererfaringer er kanskje ekstra viktig i en lærebok for personer som møter mennesker i akutte kriser, da det ikke nødvendigvis er like lett for pasienten å formidle hva den trenger der og da.  

Jeg er veldig glad for at dette kapittelet er det første kapittelet i boka og håper dermed at leseren kan ha med seg brukerperspektivet og knytte dette opp mot de andre mer fagspesifikke kapitlene som kommer senere i boka.  "

Nyttig kunnskap for flere enn paramedisinstudenter 

- Er det noe annet du ønsker å formidle når det kommer til opplæring av ambulansepersonell?   

"For det første vil jeg si at jeg tror at dette er en bok som kan være nyttig for langt fler enn bare paramedisinstudenter. Kapittelet som jeg har skrevet handler om mye hvordan å skape trygge møter med mennesker som er i en psykisk krise, noe jeg tenker kan være verdifull informasjon for alle som møter personer i slike situasjoner.  

Ellers så kan jeg jo avslutte med å svare ut spørsmålet jeg stilte innledningsvis i kapittelet: Er det mulig å gi førstehjelp til vanskelige følelser? I kapittelets siste avsnitt skriver jeg følgende: «Ja. Det er absolutt mulig! Men det krever noe mer enn kunnskap om hvordan du skal få i gang et hjerte som rent fysisk har sluttet å slå. Det kreves også at du må tåle å stå i situasjoner der du kanskje ikke vet hva du skal gjøre. Kanskje blir du redd. Redd for å gjøre feil, redd for å stille feil spørsmål. Skal du si noe, eller skal du være stille? Det som sitter igjen hos meg, er at det ikke nødvendigvis er så mye som skal til, men at det som skal til, og det som i enkelte tilfeller blir gjort, det kan redde liv! Det handler om å møte mennesker med trygghet, anerkjennelse, respekt og omsorg».  "

 

 

«Prehospitale møter med mennesker i krise» er primært skrevet for paramedisinerstudenter, men vil også være relevant for andre som jobber med mennesker i krise utenfor sykehus, eksempelvis brann- og redningstjenesten, politiet, kriminalomsorgen, kommunehelsetjenesten og personell ved AMK og i ambulansetjenesten. Mye av innholdet er også relevant for sykepleiere og annet personell som jobber med mennesker i akutte krise på sykehus, legevakt og akuttmottak.” - Utdrag av beskrivelsen av boken Prehospitale møter med mennesker i krise - Lærebok for ambulansepersonell