«Alle» hadde gitt opp Michelle. Nå har hun egen leilighet og hund – og hun lever.
I dag, 10. september, er det verdensdagen for forebygging av selvmord.
Tidligere i uka fortalte Michelle Eilertsen sin sterke historie til fagpersoner som jobber med recovery i Midt-Norge. Vi ønsker å dele litt av hennes historie, for å vise at det er håp. Og når det ikke finnes håp, så fins det verktøy for å takle livet bedre likevel.
Gitt opp av systemet
Michelle framstår som ei positiv og blid dame. Bak det sprudlende ytre skjuler det seg en sår historie.
For noen år siden var hun rett og slett på bunn. Hun ble kalt behandlingsresistent og ble mer eller mindre gitt opp av systemet. Ingen klarte å hjelpe henne. Hun slet med angst og depresjon, og listen over diagnoser var lang.
At hun noen år senere skulle holde foredrag for fagfolk var langt fra noen selvfølge. At hun fortsatt skulle være her var langt fra noen selvfølge. Men det er hun, heldigvis.
Behandlingen som snudde om på livet
I foredraget sitt er Michelle klar på at den samme behandlingen ikke trenger å fungere på alle. Vi er forskjellige, og forskjellige ting fungerer på forskjellige mennesker.
For henne var det basal eksponeringsterapi på Blakstad som til slutt ble redningen. Det var knallhardt. Så hardt at hennes tidligere psykolog ikke trodde hun kunne klare det.
Det gjorde hun! Hun kom seg gjennom det, og på den andre siden hadde hun et sett med verktøy som gjorde livet mer håndterbart. Blakstad ble hennes møte med recovery.
Behandlingen på Blakstad går blant annet ut på å endre innstillingen til egen sykdom. Da Michelle først skulle begynne på behandlingen var hun lite innstilt selv. Hun syntes det hørtes krevende ut, og hadde lite lyst å begi seg ut på det. Krevende ble det også, men så ble det bedre.
Mange tenker kanskje på eksponeringsterapi som noe som brukes for eksempel på edderkoppfobi. På Blakstad bruker de det for å overvinne frykten for sine egne tanker og følelser.
Det er litt som å ha fobi for edderkopper, for eksempel. Det at man er så redd for egne tanker og følelser.
Hvordan møter vi mennesker som har fått en diagnose?
På Blakstad oppdaget Michelle at hun ble møtt som et voksent menneske. Hun måtte ta ansvar selv. Hun måtte selv bidra for at det skulle skje en endring.
Man har et ansvar selv, og det vil jeg at andre også skal forstå. At de må ta tak i det selv også, ikke bare sitte og vente på at noen andre skal gjøre dem friske.
For hvordan møter vi egentlig et menneske vi vet har det vanskelig? Hvilke fordommer former måten vi oppfører oss på? Kanskje kan historien til Michelle lære oss noe: hva det kan bety å bli møtt som et helt menneske, og ikke bare en sykdom.
Vil hjelpe andre
På recoverynettverk Midt-Norge holdt Michelle foredrag om hvordan hun har gått fra å være negativ innstilt til recovery, til at det ble en positiv opplevelse.
Det var litt skummelt, men det var også godt. Jeg synes det er fint å kunne bruke min historie til å hjelpe andre.
Nå vil hun bruke sin historie til å hjelpe andre i samfunnet. Både de som skal gå i behandling og de jobber med psykisk helse. Ved å dele sin historie på recoverynettverket, kan hun bidra til nettopp det. Drømmen er å lage en dokumentar, og å holde flere foredrag.
For selv om hun synes det er litt skummelt, er hun glad i å holde foredrag – og gjerne om psykisk helse. Hun ønsker å bidra til å endre holdninger rundt psykisk helse. Både i samfunnet og blant dem som jobber med det.
Ved å ta bort håpet mitt, fikk jeg endelig lov til å leve.
Nå står jeg her, med egen leilighet. Min egen lille valp. Livet er like tøft. Jeg har de samme problemene. Men livsgnisten er tilbake!
Deler kunnskap om recovery
For dem som jobber med recovery er det verdifullt å høre om opplevelsene til mennesker som er i en recoveryprosess. Det er også viktig å kunne komme sammen og snakke med andre som jobber i det samme feltet.
Derfor arrangerte vi et digitalt seminar med kommuner og spesialhelsetjeneste som jobber med recovery 8. september. Det var tredje år på rad at vi holdt et slikt nettverksseminar, og første gang med en digital variant.
Stian i KBT synes det er fint å kunne utveksle erfaringer med folk fra andre stedet, å ha en felles plattform.
Alle har felles interesse av å lære av hverandre. Recovery handler på en måte om at brukeren er med på prosessen. De snakker ikke om deg, de snakker med deg.
I år var også første gang samlingen varte så lenge. Det er spennende å se at det funger så bra på nett. Vi fikk mange gode diskusjoner og gode spørsmål, og vi ser fram til flere slike nettverkssamlinger.
I dag er det verdensdagen for forebygging av selvmord.
Vis at du ser
Vis at du lytter
Vis at du bryr deg