Hva er Recovery?

Tekst: Christina Kildal og Elisabeth Asphaug Rauboti.

Hva handler Recovery om?

Recovery handler om hvordan den levde erfaringen til mennesker med helseutfordringer fører til at de kan komme forbi utfordringene med å ha en psykisk helseproblemm, til å finne nytt fotfeste til å få en god hverdag og liv med eller uten helseutfordringer.

Recovery på norsk

Recovery, på norsk ofte kalt «tilfriskningsprosess» eller «bedringsprosess», som begrep kan forstås på ulike måter, og det kan eksempelvis beskrives som en modell, paradigme, fenomen, filosofi, ideologi, tilnærming, verktøykasse og/eller et erfaringsbasert kunnskapsfelt. Skeptikere hevder at begrepet bare er en myte.

Det er likevel ikke et nytt begrep, noe som kan illustreres ved at mennesker som har hatt psykiske helseproblemer i lengre tid har visst at de kan bli bedre. Dette viser også funn gjort i flere ulike forløpsstudier og forskningsarbeider innen psykisk helsearbeid i mer enn 50 år: mennesker med psykiske helseproblemer kan bli bedre, både med og uten hjelp fra profesjonelle.

Når vi da snakker om bedring vender vi fokuset bort fra begrepet «frisk». Recovery dreier seg heller om å leve med utfordringerenn å bli kvitt og leve uten. Det handler om å leve et godt liv til tross for det man sliter med.

Recovery og kroniske lidelser

Man ser likevel at psykiske lidelser ofte blir betegnet som kroniske, og et eksempel her er schizofreni. Forløpsstudier gjennomført av Davidson og Roe i 2007 viser likevel at mellom 45 og 65 % av personene med en schizofreni-diagnose ble/blir bedre.

 Courteney Hardings undersøkelser og funn fra 1987 står sentralt når det kommer til forskning knyttet til recovery. Harding fant ut at mellom 53 og 68 % av personene ble bedre. Slike resultater finner man også i andre studier, eksempelvis en multisenterstudie som inkluderte 18 store pasientgrupper. Disse gruppene befant seg geografisk over hele verden, i både i-land og u-land, og funnene viste at omkring halvparten av informantene opplevde bedring.

Et historisk blikk på Recovery

Recovery sin opprinnelse har bakgrunn i opprør fra 60-tallet mot urett og mangel på anerkjennelse og behandling i psykiatrien. Aktivismen dreide seg om å kjempe for at mennesker med psykiske og/eller rusproblemer skulle få de samme rettighetene som andre og tilgang på god hjelp, med protest mot den medikamentelle og institusjonelle behandlingen som tradisjonelt sett var det eneste alternativet for behandling i sin tid.

Utviklingen av psykiske helsetjenester har også bidratt til en økt interesse for recovery, og en viktig faktor her er blant annet oppbyggingen av lokalbaserte tilbud. Andre sentrale faktorer er det økte fokuset på menneskerettigheter og brukermedvirkning innen psykisk helsearbeid. Recovery henger tett sammen med flere andre begreper, for eksempel resilience (på norsk kalt motstandsdyktighet), salutogenese, empowerment (på norsk kalt myndiggjøring eller egenmakt), rehabilitering, helse og velvære, samarbeidende praksiser og familie- og nettverksarbeid.

Erfaring som anerkjent kunnskapssyn

At personer med erfaringskunnskap med psykiske helseproblem i lengre tid har visst at de kan bli bedre, kan illustrere noe av det som er unikt med recovery som forskningsområde og utviklingen av dette som et begrep. Recovery handler om menneskers erfaringer med psykiske helseproblemer/rusproblemer og hva de selv mener er viktig for å kunne takle sine utfordringer og ha et godt liv.

En viktig del av recovery er derfor å jobbe for at levd erfaring blir anerkjent som et gyldig kunnskapssyn. Det handler både om å se og nyttiggjøre enkeltindividets egenerfaring i personlige prosesser, og å gyldiggjøre brukerkunnskapen som kollektiv kunnskap i samfunnet.

Tilgjengelighetsprosjektet

Et prosjekt med dette som mål er Tilgjengelighetsprosjektet ved KBT, som holder på å oppsummere funn fra 20 Bruker Spør Bruker-undersøkelser om hva som er styrker og svakheter i helsetjenestene. Flere av begrepene som brukerne definerer som styrker og viktige elementer i helsetjenesten kan man knytte til recovery-orientert praksis, herunder felles beslutninger, sosial kontakt og utviklingsmuligheter.

Recovery i Amerika

I amerikanske forskningsmiljøer begynte man å fokusere på recovery som en tilnærming på 1970- og 1980-tallet. En av pionerne har vært og er Patricia Deegan, som på bakgrunn av sin erfaring fra egen recovery-prosess etter å ha fått diagnosen schizofreni har vært en aktivist for recovery-tenkning i psykiske helsetjenester.

Hun har særlig vært opptatt av å kjempe for rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, og innovasjon knyttet til recovery-orienterte tjenester med blant annet elektroniske/nettbaserte tjenester ved Pat Deegan PhD & Associates i Massachusetts. En annen med samme interesse er William A. Anthony, som også har formulert en av de mest siterte definisjonene av recovery:

Recovery er en dypt personlig, unik prosess som innebærer endring av ens holdninger, verdier, følelser, mål, ferdigheter og/eller roller. Det er en måte å leve et liv på som gir håp, trivsel og mulighet til å bidra, på tross av begrensningene som de psykiske problemene representerer. Recovery innebærer ny mening og nye mål for livet, og muligheter til å vokse og utvikle seg.

Recovery i Europa

Sitatet slik det er sitert er hentet fra Borg, Karlsson og Stenhammers systematiske kunnskapssammenstilling Recoveryorienterte praksiser (2013), som har vært det mest omfattende materialet på norsk på dette området. I senere år har man, spesielt i britisk og nordisk forskning, vært mer opptatt av rettighetsperspektiver, samfunnsmessige og kontekstuelle forhold.

I februar 2018 skriver Helsedirektoratet i en nyhetssak på bakgrunn av den folkehelsepolitiske rapporten fra 2017, at:

«sosial ulikhet i levevaner og levekår bidrar til sosial ulikhet i helse […] I arbeidet med å redusere sosiale helseforskjeller er det nødvendig å rette oppmerksomheten mot årsakene som ligger bak».

 Samfunnsrammer

De trekker frem blant annet ulikheter i samfunnet, nedgang i økonomiske levekår, og en økning i vanskeligstilte barn og unge i oppveksten som bekymringsverdige utviklingstrekk for den norske befolkningens helse som vil kreve større innsats.

Den andre dimensjonen dette handler om er at ingen mennesker skal bli karakterisert som «så kronisk psykisk syk» at de ikke kan leve verdige, selvstendige og meningsfulle liv.

Definering av andre mennesker og normalitet i samfunnet er derfor sentrale tema; hvem er det som bestemmer hva som er normalt og unormalt, hva bør vi oppnå og hvordan skal våre liv se ut? Recovery-filosofien bunner i at vi først og fremst er mennesker, vi er alle ulike og det må derfor være opp til hver enkelt hvilke mål man vil sette seg og hvordan man vil komme dit.

Menneskerettigheter

Recovery-orienterte praksiser bygger på at alle mennesker har de samme rettighetene og at alle innehar kompetanse, ressurser og vekstpotensial. Dette innebærer videre at mennesker gjennom en recovery-prosess forsøker å finne ut hva man vil i livet og hvordan, uavhengig av andre, finne muligheter og omgivelser som kan styrke en selv.

Det har blitt formulert flere ulike definisjoner av recovery. ImROC (Implementing Recovery through Organizational Change) som arbeider med tjenesteutvikling i England, omtalet recovery slik: «recovery handler om å skape seg et meningsfullt og tilfredsstillende liv, slik som personene selv definerer det, med eller uten symptomer og problemer som kan komme og gå» (Sheperd, Boardman & Slade som sitert i Borg, Karlsson & Stenhammer, 2013).

CHIME-modellen

Andre definisjoner er den kjente CHIME-rammen, utviklet av Leamy, Bird, Le Boutillier, Williams og Slade i 2011:

  • Connectedness – Tilknytning/tilhørighet
  • Hope – Håp
  • Identity – Identitet
  • Meaning – Mening
  • Empowerment – Egenmakt

Le Boutillier m.fl. gjennomgikk 30 dokumenter fra seks ulike land til analyse i 2011, og fant følgende fire prinsipper for recovery-orienterte praksiser:

  1. Fremme medborgerskap – Støtte personen i arbeidet med å få et meningsfullt liv i lokalmiljøet med fokus på rettigheter, sosial inkludering og lokalmiljøutvikling.
  2. Støtte til personens egne recovery-mål – Lydhørhet og lojalitet til personens mål og ønsker for livet sitt, hvor det vektlegges valgmuligheter, likemannsarbeid og helhet.
  3. Samarbeidsrelasjoner – Partnerskap og likeverd.
  4. Organisasjonsmessig lojalitet – Ledelse, kultur og rammebetingelser som muliggjør radikale endringer.

Politisk forankring i Norge

Når det gjelder norsk helse- og velferdspolitikk, har recovery tradisjonelt sett hatt en beskjeden rolle, det er kort nevnt i nasjonale retningslinjer for behandling (blant annet ROP-retningslinjene fra 2012 og veilederen Sammen om mestring fra 2014).

Sentrale satsingsområder innen psykisk helse fra de siste 30 årene inkluderer likevel viktige prinsipper for recovery-orienterte praksiser. NOU 2001:22 Fra bruker til borger legger til grunn verdier om et menneskesyn basert på likeverd og et solidarisk samfunn for alle, og foreslår på bakgrunn av utredning av funksjonshemmedes rettigheter ulike strategier og virkemidler for å fremme denne gruppens muligheter for deltakelse, inkludering og likestilling i samfunnet.

Dette finner man også igjen i blant annet satsingsområder som Opptrappingsplanen (1998) og Samhandlingsreformen (2009). Felles for disse er at de omfatter og understreker begreper som humanisme, lokalbaserte tilbud, menneskerettigheter, bruker- og pasientrettigheter, medvirkning, sosial inkludering og deltakelse. Sammen om mestring (2014) fremhever det som en anbefaling at recovery-perspektivet bør prege tjenesteytingen. Slik sett er recovery likevel godt forankret i politiske føringer i Norge.