Ulike former for Recovery
Tekst: Christina Kildal og Elisabeth Asphaug Rauboti.
Borg, Karlsson og Stenhammer (2013) skriver at det er ulike tilnærminger til utviklingen av recovery-begrepet, og hevder at denne bygger på to forskjellige kilder: de psykiske helsetjenestene og brukererfaringer og grasrotbevegelsene sine erfaringsbaserte kunnskaper.
Førstnevnte fokuserer i hovedsak på resultater, mens den andre kilden er opptatt av mobilisering og engasjement for å bli lyttet til, anerkjent og trodd på som verdige medborgere. Dette fører videre til at det er utviklet tre ulike recovery-tilnærminger som det ofte vises til i tjenesteutvikling og forskningsarbeider innen psykisk helsearbeid.
Disse tre er: Recovery som en personlig/individuell prosess, recovery som sosial prosess og recovery som klinisk recovery.
Recovery skjer der folk er. Prosessen gjennomføres alene og sammen med venner, familie, kollegaer og/eller fagpersoner – med andre ord i samfunnet.
Personlig/individuell recovery
Personlig recovery handler om det arbeidet, innsatsen og tålmodigheten som personen selv legger ned for å bli bedre. Man ser at en slik tilnærming til recovery-orienterte praksiser skiller seg fra fag- og forskningsmiljøers perspektiver, da disse ofte har det biomedisinske perspektivet som forståelsesgrunnlag, og at tjenestene er preget av krav om effektivitet og målbare resultater.
Viktige områder i personlig recovery er tro på fremtiden, betydningen av håp, etablering av en positiv identitet og egenkontroll. Det handler om å ha noe å gå til i hverdagen, noe sin gir en mening og muligheter/arenaer for å høre til og være til nytte for noe(n).
Her er arbeidslivet og jobb svært sentralt og byr på mye kraft og muligheter; å forplikte seg til noe, bidra til noe og at noen tror på deg og forventer noe av deg. Karlsson, Borg og Stenhammer (2013) skriver at personlig recovery kan bestå av tre ulike stadier: å komme over fastlåsthet, å finne og ta tilbake det tapte, og å kunne ha god livskvalitet.
Førstnevnte handler om å akseptere problemene man har og situasjonen man står i, med ønske om forandring og det å finne mot og håp. Den andre fasen består av å ta ansvar, oppdage egne muligheter, ta tilbake egen myndighet og kontroll, samt å finne måter som gjør at man kan fungere i dagliglivet.
Den siste fasen omhandler det å kunne trives med seg selv og å kunne kjenne på velvære. I Bruker Spør Bruker-evaluering av Sagatun Brukerstyrt Senter i 2017 ble brukerne av senteret spurt om hvordan de selv definerer recovery, og i et av svarene gjenspeiles disse fasene tydelig: «Recovery vil jo være noe å komme seg tilbake til… et steg hvor man var fornøyd. Men sånn sett nå er det jo ikke helt det jeg vil heller. Jeg vil jo komme meg, ikke bakover til stedet hvor jeg var fornøyd, jeg vil komme meg framover til et sted hvor jeg kan være fornøyd med den jeg er nå.»
Personlig recovery kan oppsummert beskrives som ulike dimensjoner, som omfatter tro på egne muligheter, håp, opplevelse av mening, mestring, utvikling, kontroll og aksept av problemene man har (samt at disse bare er en begrenset del av en). Innunder dette er relasjonell recovery sentralt, noe som handler om på hvilke måter samspill med andre og den sosiale konteksten påvirker levekår og muliggjør et liv slik man ønsker.
Det å oppleve tilhørighet og bygge, vedlikeholde og reparere relasjoner er sentrale aspekter i en slik tilnærming; å ha noen å være glad i og ha noen som er glad i deg. I personlig recovery er det hovedsakelig personens egeninnsats vektlagt, men hjelp og støtte fra fagfolk kan være en viktig del av prosessen.
Marit Borg holdt et innlegg på samling for de brukerstyrte sentra på Gardemoen den 6. februar 2017, hvor hun snakket om fagfolk som “lobbyister”. Dette handler om hva fagpersoner gjør for å muliggjøre og støtte opp brukerens meninger om og egeninnsats for et bedre liv og håndtere utfordringer. Viktige elementer er støtte, veivisning, empowerment, forståelse, motivasjon og hjelp til å finne muligheter.
Sosial recovery
I de siste årene har det vært et økende fokus på recovery som sosiale prosesser. I flere nordiske studier har man fokusert på hvordan samfunnsforhold, sosiale prosesser og levekår spiller inn i recovery-prosesser.
NIBR-rapporten Psykisk sykes levekår fra 2008 og data fra Helse- og levekårsundersøkelsene i 1998, 2002 og 2005 viser at mennesker med psykisk helse- og rusproblemer har dårligere levekår, helse, utdanning, inntekt, sosialt liv og tilgang på somatiske helsetjenester. Denne gruppen har i gjennomsnitt 20 år kortere levealder enn andre, og er overrepresentert blant bostedsløse.
Den sosiale modellen ser i større grad funksjonshemming som et samfunnsproblem, med mangel på sosial inkludering og evne til tilrettelegging som årsak. Modellen sier dermed at et funksjonsproblem hos personen ikke nødvendigvis må medføre funksjonshemming i samfunnet, eksempelvis i jobb.
Aspekter som bolig, utdannelse, penger, sosiale arenaer, jobb og aktivitet, lokalmiljø, samt familie og venner står frem som sentrale i menneskers tilfriskningsprosesser, og dette finner man igjen i studier som viser at recovery foregår i selve livet, ikke kun i behandlingsinstitusjoner. Hvordan skal man for eksempel kunne jobbe med sine psykiske problemer eller rusutfordringer om man er i ferd med å miste boligen sin eller ikke har nok penger til å forsørge barna sine?
Sammenhengen mellom levekår og helse er tydelig, og det er et behov for mer samfunnsarbeid på disse områdene. Et område som har vært tillagt større satsing de siste årene er bolig. I Opptrappingsplanen for rusfeltet 2016-2020 kan vi lese at stabil og trygg bolig trekkes frem av brukere som det viktigste første steget i en bedringsprosess, og at økningen av kommunale boliger er en recovery-fremmende faktor som også bidrar til å unngå antall innleggelser.
Strategien Bolig for velferd fra 2014 fastsetter nasjonale mål og prioriterte innsatsområder for det boligsosiale arbeidet, og det har blitt utarbeidet en egen nettside hvor man kan se gode eksempler på dette arbeidet og de boligtjenestene som fins i Norge.
Helen Glover innførte i 2005 i sitt arbeid begrepet «recoverynærende omgivelser», noe som illustrerer skillet mellom miljøer som kan gi næring til utvikling, håp og vekst, og andre miljøer som heller skaper barrierer og krenkelser.
I førstnevnte miljø kan begreper som sosiale og materielle betingelser og medborgerskap være sentrale. Tew m.fl. kritiserer tilnærmingen til recovery som en individuell/personlig prosess, og forskerne hevder at det blir for enkelt å si at det er kun personen selv som har kontroll over eget liv, tilknytting til sosiale miljøer og positiv identitetsdannelse.
De skriver derimot at forutsetningene for recovery-prosessen er sosiale betingelser og omgivelser. Tew m.fl. viser også til publikasjoner som skildrer at sosiale faktorer både kan fremme og hindre utviklingen hos mennesker. For at en person skal kunne kontrollere livet sitt, må han/hun være i et samfunn som tillater en slik utvikling.
Fravær av diskriminering og stigma i samfunnet er grunnleggende faktorer for at mennesker kan gjenetablere positive og sosiale identiteter. Med en sosial tilnærming til recovery, ser man at mulighetene for recovery avhenger av omgivelsene rundt personen. I dette ligger det blant annet at det er mennesker som har kunnskap, forståelse og mulighet til å støtte enkeltpersoner i bedringsprosessen. Beresford skriver i 2005 om tre ulike forståelsesmodeller for sosial recovery, og viktige poenger er:
- Det er ofte sammenheng mellom psykiske helseproblemer og livshendelser.
- Psykisk helse henger klart sammen med sosial rolle, arbeidsstatus og klasse.
- Samfunnspåvirkninger er sentrale elementer for at mennesker får, eller fortsetter å ha, psykiske vansker..
Fellesskapet og sosial inklusjon er en viktig del av sosial recovery. Det å høre til og å være en del av noe er et grunnleggende behov i mennesket, og det å være noen og være noe for noen andre er av stor betydning i livet. Det kan handle om å finne fellesskap gjennom interesser og aktive hobbyer, tro og åndelige forhold eller i den digitale verden som dataspill og sosiale medier.
Arbeid og jobb er også sentralt her. I Oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse 2013-2016 kan vi lese at å delta i arbeidslivet fremmer den psykiske helsen, økonomisk trygghet, levekår og livskvalitet, og det er derfor et viktig folkehelsearbeid og samfunnsansvar å tilrettelegge for at også personer med psykisk helse- og rusutfordringer skal kunne jobbe og blir inkludert i arbeidslivet.
Viktige tiltak for å muliggjøre dette er blant annet reduksjon av negative konsekvenser for rusmiddelbruk, styrking av NAV, mer tilrettelegging på arbeidsplassen, flere tiltaksplasser for personer med nedsatt funksjonsevne, økt bruk av gradert sykemelding fremfor full sykemelding, Individuell Jobbstøtte (IPS), styrking av arbeidsgivere, samt tettere samarbeid mellom de ulike helse- og sosialtjenestene for forebygging, tidlig intervensjon og samordnet oppfølging.
Et tiltak innen sosial recovery er treffsted, et lavterskeltilbud tilgjengelig for alle med utfordringer med psykisk helse/rus hvor man kan delta uten henvisning, vedtak eller diagnoser.
Disse tilbudene tilbyr en sosial møteplass, kreative aktiviteter, fysiske aktiviteter, gruppetilbud, matlaging og måltider og ulike kurs for å mestre hverdagen. Treffsted kan være en recovery-fremmende arena, men det er også diskutert hvorvidt det bidrar til sosial recovery eller blir et «oppbevaringssted» hvor folk i liten grad kommer seg noen vei videre.
Dette vil i stor grad ha sammenheng med egen innsats og på hvilken måte man bruker stedet. Bruker Spør Bruker-evaluering på Sagatun Brukerstyrt Senter fra 2017 viser hvordan treffsted kan være en vellykket recovery-fremmende arena, hvor mennesker med psykisk helse-/rusutfordringer opplever utvikling, mestring og håp gjennom fellesskapet.
De som brukte Sagatun fortalte at de ut av dette fellesskapet fikk både livslyst, motivasjon, håp, støttende relasjoner, nye perspektiver og personlig utvikling. Det handlet om å være en del av noe, få til noe sammen, og å bidra med noe nyttig gjennom forpliktelse ved at noen forventer noe av deg.
Det ble også fremhevet at treffsted kunne fungere som en slags «mellomstasjon» i et sted mellom behandling og arbeid, for å jobbe med seg selv uten for mye press fra andre. Andre eksempel på treffsted finner du på Glimt Recoverysenter, i Sommerstua og Veiskillet i Trondheim kommune, og ved Vårres Brukerstyrt Senter Trøndelag og i Møre og Romsdal.
Klinisk recovery
Klinisk recovery er utviklet av behandlings- og rehabiliteringsmiljøer, og viktige punkter her er resultatorientering, resultatmål og behandlingseffekt. Man ser at denne tilnærmingen skiller seg fra både personlig/individrettet og sosial recovery, da tjenestene ofte bruker kvantitative, objektive mål for å evaluere om en person er «frisk(ere)».
Klinisk recovery er på mange måter en tilpasning til den økende standardiseringen og krav om effektivitet i tjenestene. Slade skildrer i 2009 hovedtrekk i klinisk recovery: at prosessen er en tilstand eller et resultat, at den kan observeres og vurderes av en fagperson, og at den er lik for flere (den varierer ikke mellom mennesker).
Recovery-prosessen observeres og måles gjennom operasjonaliserte funn, blant annet fravær av symptomer, funksjonsgrad i ulike sosiale settinger (jobb, bosituasjon) og at personen har et sosialt nettverk. Ut i fra et tradisjonelt klinisk perspektiv har det vært lite eller ingen fokus på personer sine erfaringskunnskaper innen psykisk helsevern, men forskere er i økende grad interesserte i å utvikle resultatmål som er mer relevante for enkeltpersoner og som slik sett reflekterer en flerdimensjonal recovery-forståelse. En slik forståelse kan skapes gjennom bruk av instrumenter som måler personlig recovery i tillegg til instrumenter som måler recovery-orientering hos ulike helse- og velferdstjenester.
Verktøy som benyttes innen klinisk recovery: