En av de modellene som har hatt mye innflytelse på dette området ble utviklet av Hart i 1992, og har navnet «Ladder of children`s participation» [Stige for barns deltakelse]. Denne gjengis i blant annet Teoretiske perspektiver i synet på ungdoms medvirkning – en litteraturgjennomgang:

  1. Manipulering – Unge blir brukt til å argumentere for en sak som fremmer voksnes hensikt eller blir konsultert uten feedback.
  2. Dekorering – Unge markerer en sak, men har ingen rolle i saken.
  3. Tokenisme – Symbolsk involvering hvor de unge ikke får innflytelse.
  4. Voksne har definert og bestemt, men unge blir invitert og informert.
  5. Unge inkluderes på forhånd, informeres og konsulteres, og deres oppfatninger tas på alvor.
  6. Voksne initierer, men ansvaret for å ta beslutningene deles med de unge.
  7. Unge initierer og gjennomfører.
  8. Unge initierer og deler beslutninger med de voksne.

De tre første trinnene er ikke medvirkning. Det presiseres at det ikke alltid er nødvendig å jobbe på det øverste trinnet, det vil både avhenge av prosjektet samt at deltakelse må skje på den måten det passer de unge best. Hensikten med modellen er at den kan være et godt bilde på ulike former for deltakelse som vekker refleksjoner, og den kan være en nyttig tankeramme når man skal jobbe med brukerinvolvering.

Deltakerbasert forskning

En annen metode mye brukt i sammenheng med forskningsprosjekter er Participatory Action Research (PAR), på norsk kalt deltakerbasert forskning. Dette innebærer at personer i lokalsamfunnet eller en organisasjon, altså personer i/nær målgruppen, gjennomfører forskning sammen med utdannede forskere.

Metoden tar altså sikte på å forske med og ikke på, og er svært praksisnærSentrale mål er å motarbeide maktforskjeller og øke makten til de marginaliserte gruppene, styrke personer til å ta en aktiv rolle i å engasjere til forbedringer i samfunnet, samt å fange opp problemstillinger som er relevant for målgruppen og strategier for å møte disse.

Prosjektet Spaces & Places i Canada har blitt gjennomført etter denne metoden. Forskere, tjenesteytere og ungdommer tilhørende Mi`kmaq-urbefolkningen i Nova Scotia gikk sammen for å utforske hvordan de unge opplever det lokale samfunnet og på hvilke måter det påvirker deres helse og velvære.

Felles forståelse

I artikkelen In This Together: Relational Accountability and Meaningful Research and Dissemination With Youth fra 2017 diskuterer de unge prosjektmedarbeiderne sin deltakelse i prosjektet og hva som var viktige faktorer for at det ble vellykket.

Ungdommene trekker frem viktigheten av det å bruke tid på å bli kjent med hverandre og hverandres kultur og agenda, slik at de gikk inn i prosjektet med felles forståelse og enighet rundt hva de skulle se på, hvorfor og hvordan. Det var betydningsfullt og personlig berikende for ungdommene å få ta ansvar i prosjektet, og det var viktig at det var tilrettelagt for opplæring, tilpasning og endringer underveis.

Forskerne trekker frem at viktige forutsetninger er å se på ungdommenes kunnskap som likestilt med det faglige, og å møte ungdommene på deres premisser (eksempelvis møtesteder, tidspunkt, strategier). Det var viktig å inkludere de unge i hele prosjektperioden slik at de fikk stor grad av innflytelse og kontroll på både utformingen, forskningsspørsmål og metoder fra starten av, og til slutt på hvordan formidling av funn, anbefalinger og erfaringer burde foregå.

Oppsummert kom de sammen frem til at ansvar med tanke på det relasjonelle gjennom respekt, gjensidighet og ansvar er det avgjørende for å lykkes med samarbeidsprosjekter på denne måten.

Min stemme teller

Prosjektet “Min Stemme Teller” fra 2015 og 2018 så blant annet på barn og unges erfaringer med brukermedvirkning på individuelt nivå for brukere av barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP) sitt polikliniske tilbud i alderen 12-18 år, for å bidra til at dette legges til grunn for utvikling av tjenesten. Rapporten forteller at de unge mener at en god relasjon, at behandleren skaper rom for innspill og at det de sier blir tatt på alvor er viktige elementer for å lykkes med dette.

At helsepersonellet gir tilstrekkelig informasjon, og at de forklarer hvorfor de tenker og handler som de gjør er avgjørende forutsetninger. Deltakerne fremhever at helsepersonellet må etterspørre deres ønsker og meninger direkte, da man ofte ikke vet at man har rett på å medvirke. Det de sier må få reell innvirkning på behandlingen de mottar. Prosjektet baserte seg på Bruker Spør Bruker-metoden, hvor unge personer i alderen 18-23 år med egenerfaring med bruk av psykisk helsetjenester ble rekruttert som prosjektmedarbeidere, fikk opplæring, var med på utforming av prosjektet og gjennomførte intervjuer med deltakerne.

Hensikten med prosjektet var å utvikle en metodikk for å innhente erfaringer og synspunkter fra gruppen barn og unge på et selvstendig grunnlag, og de unge deltakernes tilbakemeldinger var derfor svært viktig. Deltakerne forteller at det å bli intervjuet av noen uavhengige av tjenesten som var nær dem i alder og som hadde egenerfaring var avgjørende i form av at det gav større forståelse, trygghet, likestilte roller og en uformell setting. De opplevde at det var enklere å snakke og at det var bedre holdninger fordi man kunne relatere til hverandre. Til nå er det gjennomført evaluering av BUP St. Olavs Hospital og BUP Levanger.

Lignende erfaringer og funn beskriver Paulsen i Ungdommers erfaringer med medvirkning i barnevernet, som har intervjuet unge i alderen 16-26 år, med fokus på deres opplevelser med medvirkning i barnevernet og faktorer som påvirker graden av medvirkning.

De unge fortalte at viktige forutsetninger var god informasjon og det å få være med på møter, men at først og fremst en god relasjon var avgjørende for lysten til å medvirke og graden av innflytelse på beslutninger. Ansatte som lytter, anerkjenner, veileder ved beslutninger og ikke automatisk antar ungdommens beste, gjorde at det ble lettere å si sine meninger og stole på at den ansatte vektlegger meningene.

Det var også flere som hadde endt opp med å ikke lengre si hva de mente eller dukke opp på møter fordi de opplevde at de ikke ble lyttet til og tatt på alvor. Et viktig poeng i konklusjonen er graden av medvirkning påvirkes av antall møtepunkter mellom barnet og ansatte, og at kontinuitet gir større muligheter for medvirkning. I 2000 gjennomførte Thomas Nigel en undersøkelse blant barn under barnevernets omsorg om synet om egen deltakelse. Barna ble bedt om å rangere faktorer som var viktige for egen deltakelse fra mest viktig til minst viktig, med følgende resultat:

  1. Bli lyttet til
  2. Få si sin mening
  3. Få støtte
  4. Få vite hva som skjer
  5. Få valg
  6. Tid til å tenke gjennom ting
  7. At voksne ikke legger press på meg
  8. At voksne tar gode avgjørelser
  9. Få det som jeg vil

Et tiltak for å bidra til brukermedvirkning på systemnivå er brukerråd/brukerutvalg/brukerpanel, som er en samling personer med egen brukererfaring eller representanter for brukere som skal ha en rådgivende funksjon ovenfor et helseforetak eller styrer på overordnet nivå, på avdeling i helsetjenesten, plan- og arbeidsgrupper i kommune/fylke eller tilsynsinstanser.

På politisk nivå er slike involvert før en politisk beslutning fattes, i form av råd, komiteer eller utvalg som legger premisser basert på deres felt. Mange fylker, kommuner og helseforetak har eget (barne- og) ungdomsråd, se gjerne ung.no sin database over ungdomsråd i Norge. Regjeringen har særlig i forbindelse med kommune- og regionreform og sammenslåing løftet frem ungdomsråd som et aktuelt og viktig medvirkningsorgan, og sier i 2018 på sine nettsider at kommunen og ungdommene bør diskutere hvordan dette best kan organiseres. De skriver at suksesskriterier for at rådet skal fungere godt er:

  1. Reell påvirkningskraft – Innspill får reell innvirkning i kommunen, og man har mulighet til å komme med nye initiativ.
  2. Kontaktperson i kommunen – Bidrar til kontinuitet i rådet, fanger opp relevante saker i kommunen, og har ressurser til å være mellomledd mellom råd og kommune.
  3. Tydelig mandat – Tydelig hvilke rettigheter, plikter og muligheter rådet har, og sikrer forankring og legitimitet.
  4. Forankring og interesse hos ordførere og rådmenn – Politisk og administrativ ledelse etterspør ideer/synspunkter med respekt og anerkjennelse.

Brukerråd for barnevernet

Februar 2018 ble Norges første brukerråd for barnevernet startet, bestående av medlemmer fra brukerorganisasjonene Landsforeningen for barnevernsbarn, Forandringsfabrikken, Voksne for barn, Barn av rusmisbrukere, Mental Helse Ungdom, Norsk innvandrerforum, Elevorganisasjonen og Organisasjon for barnevernsforeldre. De skal fremme brukerperspektivet i saker og prosesser, og bidra til at barn og foreldre blir hørt.

2015 gjennomførte Anders Bjørkås Knuten en studie av et brukerråd ved en barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP) i en storby i Norge, med hensikt om å få et bilde på hvordan et brukerråd fungerer i lys av innflytelsen fra brukerrepresentanter inn mot representantene fra virksomheten og konsekvensene brukerrådet har for virksomheten.

Syv deltakere fra brukerrådet ble intervjuet om sine erfaringer. Funnene belyser flere utfordringsområder: Først og fremst var det ulikt hvilke erfaringer og kompetanse representantene hadde med det å være representant, og dette påvirket grad av deltakelse, innflytelse, det å sette saker på agendaen og gjennomslagskraft på virksomheten.

Det er derfor et behov for kompetanseheving blant både brukerrepresentanter og virksomhetsrepresentanter. Dette hadde blitt forsøkt løst ved tilbud om modulbasert opplæring for brukerrepresentantene, men få av deltakerne hadde begynt eller fullført dette.

Det var også utfordringer knyttet til hvordan erfaringene til de barna/ungdommene som faktisk bruker tjenesten blir innhentet. Økt bruk av brukerundersøkelser og opprettelse av et brukerforum på avdelingen med hensikt om erfaringsutveksling og å få frem problemstillinger ble trukket frem som mulige måter å få tak i disse på.

Erfaringsmedarbeidere

Et annet tiltak som løfter brukermedvirkning og brukertilfredshet i tjenestene, og som nå for tiden får økende oppmerksomhet, er ansettelse av erfaringsmedarbeidere (personer som blir ansatt innen helse-/sosialarbeid på bakgrunn av sin egenerfaring med psykisk helse- og/eller rusproblemer). 

Ung Arena

UngArena er et erfaringsmedarbeidertiltak for barn og unge i alderen 12-25 år, utviklet av Mental Helse og Mental Helse Ungdom på bakgrunn av status, mangler og behov avdekket i en studie om unges erfaringer med psykisk helse, utdanning, arbeid og sårbare livssituasjoner fra 2013.

UngArena er et gratis lett tilgjengelig lavterskeltilbud uten henvisning og ventetid med lang åpningstid, som gir barn og unge mulighet til samtaler eller praktisk hjelp til små og store utfordringer.

På Arena-sentre blir de møtt av frivillige unge voksne med egenerfaring som har fått opplæring og av fagpersoner (psykolog, ruskonsulent, sosialarbeider, sykepleier, studierådgiver), med mulighet for å bli henvist videre til andre instanser ved behov.

Tilbudet baseres på ung-til-ung-metodikk, hvor tanken er å skape tillit og ufarliggjøring gjennom likemannsarbeid, for å oppnå støtte og hjelp på de unges premisser på de unges språk.  I samarbeid med kommuner, frivillige organisasjoner og fagmiljøer vil det opprettes Arena-sentre i mange byer fremover, i tråd med regjeringens satsing på tidlig innsats, lavterskeltilbud og forebyggende folkehelse for barn og unge.