Viktig film om tvang
Filmskaper Ellen Ugelstad har mange prosjekter bak seg om temaet psykisk helse. Engasjementet har hun blant annet hentet fra sin egen pårørendeerfaring, som også kommer til syne i den nye filmen THE RECOVERY CHANNEL. 16. april var det duket for spesialvisning av filmen, hvor Ellen selv introduserte filmen og deltok i en samtale etterpå.
Et tålmodig og engasjert publikum
Som medarrangør på spesialvisningen, vil vi berømme det tålmodige publikummet. Med gjester fra Wales med i kinosalen, hadde filmskaperen avtalt med kinoen at filmen skulle vises med engelsk undertekst. Det viste seg lettere sagt enn gjort akkurat denne dagen, men over en time på overtid var flesteparten av publikum fremdeles til stede når filmvisningen endelig begynte. Etter heroisk innsats fra regissør Ellen, som gjorde alt for at alle som satt i salen skulle kunne forstå hva som ble sagt i filmen.
Ulike perspektiv på tvang
I samtalen etter filmvisningen, viste det seg at det var god grunn til at publikum faktisk ventet tålmodig på at filmen kunne starte. Filmen er viktig i seg selv, fordi den belyser et tema i psykiatrien mange utenfor feltet vet lite om. For mange som satt i salen, var filmen også viktig fordi den belyser en tematikk de selv har vært berørt av.
Hovedtema i filmen er tvang og alternativer til tvang. Kan det noen ganger være nødvendig, og når? Kan tvang i større grad unngås? Og hvordan oppleves det for de som er involvert på ulike måter?
Maktforhold og egenomsorg
Vi får blant annet se hvordan det kan se ut når en pasient mot sin vilje blir hentet av politiet og hvordan forløpet kan se ut når en pasient blir overmannet og lagt i belter. Pårørendeperspektivet er viktig i hele filmen, og vi får se hvordan hovedpersonen Randi strever med hvordan hun skal forholde seg til og hjelpe søsteren, og samtidig ta vare på seg selv.
Før filmen startet, fikk publikum beskjed om at det var lov å gå ut av salen om det ble for mye. Det var lov å bli sint, og det var lov å le. Scenen med belteleggingen var sterk nok for en person uten erfaring fra lignende situasjoner. Tanken på å bli overmannet og fastlåst i en situasjon hvor man i utgangspunktet er redd, kan få hvem som helst til å rygge bakover. Etterpå får vi se hvordan det kan se ut når personalet debriefer, hvor det kommer tydelig fram at dette heller ikke er en behagelig opplevelse for personalet. Gikk de inn for tidlig? Kunne det vært unngått? Kunne de ha gjort noe annerledes?
Publikum takket regissøren
Etter filmen var det en samtale om filmen og tematikken i filmen. Grunnet forsinkelsen var noen fra det planlagte panelet gått, men regissøren Ellen og en representant fra stiftelsen St. Giles kom opp på scenen. Etter en innledende samtale hvor regissør Ellen forteller om bakgrunnen for filmen, og panelet har svart på noen spørsmål, dukker det opp en forsiktig hånd fra publikum. Etter hvert dukker det opp flere hender, både fra norsk- og engelsktalende. Mange takker Ellen for å ha laget filmen, og forteller om sine egne erfaringer. Vi får høre om erfaringer med å være pasient, pårørende og ansatt.
Fiksjon og virkelighet
I THE RECOVERY CHANNEL blir vi tatt med inn i et univers som blander fiksjon og virkelighet. Etter filmen får vi høre at mye vi har sett er improvisert fram. I “redaksjonsrommet” møter vi kjente fjes som Mette Ellingsdalen og Tone Winnem. Winnem har også en egen sekvens i filmen hvor hun forteller sin historie om da stemmene hun hadde hørt hele livet endelig forsvant. Etter å ha sunget dem i hjel sammen med amatørteatergruppen hun hadde begynt i.
Også når vi møter Randi i en pårørendegruppe, er alt vi hører improvisert fram av en gruppe mennesker med pårørendeerfaring. Med en kjent skuespiller i gruppen, kommer det som en liten overraskelse på flere i publikum. Det minner oss på at alle har en psykisk helse, og at vi fortsatt har fordommer og stigma å bekjempe.
Mer effektiv eller mindre autentisk?
For en uten inngående kjennskap til tematikken, kan filmen oppleves litt langdryg. Den kunne ha vært kortere og mer effektiv i fortellingen. Samtidig er spørsmålet om den da ville vært like autentisk. Når vi får høre at flere deler av filmen er improvisert fram, og en slags hybrid mellom fiksjon og dokumentar, kan vi tenke oss at Ugelstad har gjort noen kunstneriske valg for å forsterke budskapet.
Vi vil uansett takke for at vi ble invitert til å samarbeide om denne spesialvisningen, og for at vi fikk sett denne viktige filmen og hørt regissørens egne tanker bak.