Bedre tverrfaglig innsats (BTI) og brukermedvirkning

Den 13 og 14. November arrangerte Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet en samling for kommuner i region vest, midt og nord som driver med BTI eller skal begynne med det. Målet med samlingen var erfaringsoverføring og kunnskap om arbeidsmåter, og innspill til videre utvikling av modellen. Tema for denne samlingen var ”barn og unges medvirkning”.

 

Skal sikre helhetlig hjelp og tidlig involvering

Bedre tverrfaglig innsats (BTI) en samhandlingsmodell for tjenester som møter foreldre, barn og unge det er knyttet undring eller bekymring til. Hensikten med BTI er å kvalitetssikre tidlig innsats, helhetlige koordinerte tjenester og medvirkning.

Modellen består av:

• Samhandlingsmodell: Modellen har fire nivåer (puslespillbrikker) som beskriver oppfølging og forløpet i arbeidet med å avklare undring/bekymring og iverksette tiltak i og mellom tjenestene. (Se bildene under.)
• Handlingsveileder: En utdyping av de ulike trinnene som beskriver hva aktiviteten/tiltaket handler om, hvordan den skal gjennomføres og hvem som skal gjøre det. Hver tjeneste vil tilpasse denne til sine oppgaver og prosedyrer.
• Verktøy: Spesifikke metoder og rutiner som støtter arbeidet i prosessen, herunder observasjonsskjema, kartleggingsskjema, samtaleskjema, møtemal, samtykkeskjema og meldeskjema.
• Stafettholder: Den som til enhver tid har ansvar for koordinering av forløpet og oppfølging av brukeren.
• Stafettlogg: En logg som alle involverte, inkludert brukerne, har tilgang til for å samordne kommunens tilbud og sikre at det ikke blir brudd i forløpet.
• Ansattes kompetanse: Kunnskap og ferdigheter i BTI, og å være i stand til å utføre oppgavene og følge opp instansene i prosessen.

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Les mer på nettsiden som er utarbeidet for BTI, med beskrivelse av implementering, nødvendige ressurser og dokumenter som trengs i arbeidet.

Modellen skal blant annet bidra til god medvirkning gjennom involvering av foreldre og barn så tidlig som mulig, enkel og tilgjengelig kontakt, forutsigbarhet, gjensidig forståelse av hverandres oppgaver og dokumentasjon. Det legges vekt på god informasjon som grunnlag for at brukere skal kunne gi tilbakemeldinger underveis gjennom prosessen. I implementeringen skal brukere involveres i lokalt systemarbeid og på tjenestenivå med å tilpasse BTI-modellen til den enkelte kommune. Referansegrupper, erfaringskonsulenter og brukerrepresentanter er eksempler på systemnivå. Det er også spesifikke punkter i verktøyene som går på å involvere brukerne og lage rom for deres stemme i møter. På samlingen ble det presentert flere ulike måter å legge til rette for medvirkning på. KBT ønsker å trekke frem noen av dem her:

 

Metoder for brukermedvirkning

Haugesund kommune benytter pedagogisk analyse med motiverende intervjuteknikk sammen med foreldre og barn som inngang til BTI-prosessen, hvor man blir kjent og kartlegger de opprettholdende faktorene og aktuelle tiltak. Det er viktig at tiltakene som tjenestene skal gjøre henger sammen med tiltakene som skal gjennomføres i hjemmet for å få til en helhetlig prosess. Haugesund har bestemt at barnet skal være med på alle møter og være aktivt med å diskutere tiltakene. De forteller at de har sett begeistrende store effekter av dette i form av at de raskere får tak i hva det handler om, raskere hjelp, bedre effekt av hjelpen og at barnets utvikling eskalerer. For å lage rom for foreldre og barns stemme i møter har de redusert antall deltakere i møtet, noe som bidrar til å utjevne maktforholdet mellom fagpersoner og brukere/pårørende og senker terskelen for innspill. Istedenfor å involvere alle tjenestene er kun de som har tiltak på planen skal være med på det aktuelle møtet. Før møtet snakker de med foreldrene og barna om agendaen, slik at alle som deltar har samme forutsetning. Etter inspirasjon fra Forandringsfabrikken kaller de møtene for barnets møte, noe som signaliserer hvor fokuset skal være. Alle involverte, også barn og foreldre, har tilgang til alle dokumenter som blir brukt i BTI på kommunes nettside, og de er i gang med å lage en egen tilpasset side for barn om dette.

I Etne kommune hadde de lagt til rette for medvirkning gjennom å rekruttere flere brukerrepresentanter med ulik bakgrunn for å få et bredt spekter av erfaringskompetanse med seg hele veien. Det var viktig å tenke i gjennom hvilken erfaring som skulle brukes hvor. Eksempler på arenaer de var med på var diskusjoner i teamet, fagdager, filmlaging og presentasjoner i ulike sammenhenger. For å få til et godt samarbeid avklarte de på forhånd forventinger, ønsker om deltakelse, kapasitet og alternative muligheter opp i mot kapasitet. I likhet med barneombudet var det avgjørende med dialog i forkant for god forberedelse, og oppfølging i etterkant. Brukerrepresentantene ble tilbudt honorar for det de var med på og bidro med, noe som er et viktig i arbeidet med å signalisere nødvendigheten av erfaringskompetanse og legitimere verdien av den mer på lik linje med fagkompetanse.

Kari Buckmann fra Nordlandssykehuset har vært med på å utvikle nasjonal Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten og skrevet om involvering av barn som pårørende. Hun forteller om viktigheten av å trekke sammen mot samme mål (se bildet til høyre). For å få til dette er det avgjørende med en enighet i definering av problemet og målet, noe som brukere og pårørende må bli med på helt fra starten. Hun bruker begrepet «samforståelse» og sier at de som skal hjelpe må bli flinkere på å forklare barnet hva det er som skjer med mor/far. Pårørende sitter med mange spørsmål og konsekvenser, og særlig barn lager sine egne sammenhenger og forklaringer på hva som skjer og hvordan det skal opptre rundt dette. Det er ofte lett å undervurdere barns evne til å forstå, og ikke minst barn sitt behov for å forstå. For å kunne ivareta barn som pårørende trenger de samtykke fra foreldre, og her er det avgjørende å forklare mor/far hva taushetsplikten og samtykke faktisk innebærer i praksis slik at det ikke blir et hinder for å ivareta dem.

Råd fra Barneombudet

Barneombudet bruker begrepet ”eksperter” om barn og unge, noe som legitimerer deres stemme ved at de er eksperter på seg selv og sitt liv. Barna/ungdommene blir rekruttert fra blant annet skole, krisesentre, støttesentre, familievernkontor og andre instanser. Barneombudet arrangerer ekspertmøter og benytter ekspertgrupper, panel og workshops for å hente inn deres innspill. Her møtes barn og unge for å diskutere det som er viktig for målgruppen, eller for å bli konsultert om en spesiell sak. Barneombudet er opptatt av at dette skal være en kontinuerlig prosess, og ikke et engangsstunt. De forteller at for å lykkes med medvirkning må man skape åpning for dette gjennom holdninger som viser genuint ønske om å la de få komme til orde, å skape anledning/mulighet ved å sette av resurser, tid og prosedyrer for deltakelse, og å etablere forpliktelse gjennom fastsatte rutiner. Viktige elementer her er nok informasjon om rettigheter og prosesser, gi dem mulighet til å forberede seg på det som skal snakkes om, og å gi tilbakemelding til barna/ungdommene om hvordan innspillene deres har blitt brukt videre. De sier at vurderingen av ”barns beste” skal knyttes til hvordan barnet skal høres, ikke om det skal høres.